Norsk doktoravhandling utfordrer dagens praksis for næringslivets ansvar internasjonalt, skriver leder for Kontaktpunktet, Hans Petter Graver, i spalten «Forskningsfronten» i Morgenbladet. Kronikk av Hans Petter Graver i Morgenbladet 15. juni 2012

Hva: Norsk doktoravhandling utfordrer dagens praksis for næringslivets ansvar internasjonalt.

Hvem: Internasjonale selskaper og arbeidere i alle land.

Betydning: Prinsipper for menneskerettigheter og ansvarlig næringsliv kan vise seg å ha større kraft enn man har forestilt seg.

Et norsk selskap beskyttes av sikkerhetsstyrker i et diktatur. I forbindelse med en demonstrasjon mens selskapet drenerer et våtmarksområde blir flere mennesker skutt og drept. Bør de etterlatte få erstatning av det norske selskapet? Et annet norsk selskap får levert teknologikomponenter fra en fabrikk i Asia, hvor det arbeides tolv timer i døgnet med farlige prosesser. Flere arbeidere blir skadet og arbeidsuføre i arbeidsulykker.

Bør de få erstatning av det norske selskapet?

Det vanlige svaret på slike spørsmål er at norske bedrifter ikke kan holdes ansvarlige for hva fremmede regjeringsstyrker og underleverandører i andre land gjør. Så lenge de ikke selv direkte krenker eller forårsaker at andre krenker menneskerettigheter og andre rettigheter, kan de ikke stilles juridisk til ansvar. Derfor har FN og andre organisasjoner vedtatt programmer som oppfordrer statene til å sette i gang tiltak som sikrer at næringslivet beskytter og respekterer menneskerettighetene og reparerer brudd på dem.

De fleste av de tiltakene som er vedtatt, for eksempel gjennom OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv, er basert på frivillighet. Men er det riktig at selskapene ikke kan trekkes juridisk til ansvar? Nylig disputerte Birgitte Hagland ved Det juridiske fakultet i Oslo med en avhandling som kan gi grunnlag for å reise spørsmål ved om det tradisjonelle svaret er riktig.

Avhandlingen heter «Erstatningsbetingende medvirkning». Hennes grunntese er at den som forsettlig eller uaktsomt medvirker til at noen volder skade plikter å erstatte skaden. Det er med andre ord ikke riktig at man selv må ha brutt en rettsregel for å bli erstatningsansvarlig. Det holder om man kan anses å ha medvirket til et slikt brudd. Denne konklusjonen bygger Hagland på en gjennomgang av regler og praksis på en rekke forskjellige områder.

Hva skal til for at det skal foreligge medvirkning? Det må foreligge det hun kaller et handlingsfellesskap mellom medvirkeren og skadevolderen. Medvirkeren må ha vært klar over krenkelsen eller uaktsom overfor denne, og ansvar for medvirkeren må være nødvendig eller ønskelig for å effektivisere den regelen som skal hindre skaden.

Typeeksempelet er Pirate Bay. Nettstedet legger ikke selv ut filer på nettet, men medvirker til at andre gjør det. Derfor blir de erstatningsansvarlige overfor rettighetshaverne, som får sine åndsverk ulovlig kopiert og distribuert.

Nå vil ikke all medvirkning føre til ansvar. Den som driver en lovlig virksomhet, for eksempel fremstiller våpen, blir ikke uten videre ansvarlig for den skaden folk volder med dem. Men et moment som kan tilsi ansvar er som nevnt graden av handlingsfellesskap. Men er det ikke nettopp et handlingsfellesskap mellom en bedrift og sentrale underleverandører og mellom en bedrift og sikkerhetsstyrker som skal beskytte selskapets interesser?

Neste spørsmål er hvordan man skal avgjøre om et selskap har vært uaktsom. Må man ikke da legge vekt på om selskapet har foretatt ansvarlige risikovurderinger, nødvendige undersøkelser der risikoen er stor og satt inn tiltak for å motvirke risiko for krenkelser?

Hvis det er riktig som Hagland hevder i sin avhandling, at det finnes et generelt erstatningsrettslig medvirkeransvar, vil normer som FNs prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv kunne vise seg å ha adskillig større kraft enn man har forestilt seg.

Manglende etterlevelse etter slike prinsipper vil kunne være viktige momenter når domstolene skal avgjøre om en bedrift skal pålegges å betale erstatning til ofre for krenkelser som andre har foretatt, som ledd i å forsyne bedriften med varer og tjenester. Slik sett vil det kunne vokse frem et rettslig regime som gjør prinsipper om næringslivets sosiale ansvar til noe mer enn festtaler og oppfordringer uten sanksjoner. De vil kunne bli et redskap til at ofrene får kompensasjon fra dem som tjener på krenkelsen av dem, og kanskje også til at næringslivet bestreber seg enda mer på å unngå krenkelser innenfor de områder de kan øve innflytelse.

Hans Petter Graver er jurist og dekan ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, og leder det norske OECDs Kontaktpunkt. Han skriver fast i spalten «Forskningsfronten» i Morgenbladet.