Myanmar – mulighetenes land?

Hvis man opptrer rettighetsbasert og ansvarlig, og er i stand til å tolke og håndtere risiko i nytt og ulendt terreng, kan norsk næringsliv tjene penger, og bidra til demokrati og utvikling i Myanmar.
Kronikk i Bergens Tidende, 21. mai 2012

Bergens Tidende skriver om Støre som opphever sanksjoner mot Burma/Myanmar, og utenriksministeren oppfordrer næringslivet til å engasjere seg. Men hvordan kan norske bedrifter bidra positivt og tjene penger, uten å undergrave menneskerettigheter, miljø eller bli implisert i korrupsjon?

Myanmar skal anerkjennes for et åpent og demokratisk valg i april, men deler fortsatt sisteplassen med Afghanistan og Nord-Korea som verdens mest korrupte. Studenter fra opprøret i 1988 sitter fortsatt i fengsel. 31 personer ble drept i sammenstøt med myndighetene sist fredag.

Aung San Suu Kyi sitt parti har ikke mer enn 7 prosent av plassene i parlamentet, og protesterte ved innsettelsen denne uken mot at generalene har for stor makt etter grunnloven. Denne uken er det filmpremiere i Bergen på filmen om hennes liv i husarrest.

Miljøødeleggelser, ulovlig hogst og tvangsarbeid har fortsatt også etter valget. Men myndighetene skal også anerkjennes for å ha løslatt nær 1000 fanger, åpnet for ytringsfrihet og igangsatt institusjonelle reformer. Myanmar kan bli den neste asiatiske tigeren. Norge opphevet sanksjonene i januar og EU kom nettopp etter. Betyr det at det nå er fritt frem – for norsk turisme, kraftprosjekter, skipsbygging, telekomprosjekter, handel med edle stener og metaller, tømmer, råstoffer, billig arbeidskraft og leverandørkjeder?

Regjeringens frarådning mot investeringer i Burma i Stortingsmelding nr. 10 (2008-9) gjelder ikke lenger. Hva gjelder i stedet? Det er positivt at norsk næringsliv engasjerer seg i Myanmar. Men det er da viktig å kjenne til og ha en strategi for de særlige utfordringene i Myanmar.

En av utfordringene i Myanmar er den ustabile sikkerhetssituasjonen, som gjør at bedrifter må sikre investeringene sine gjennom militæret, politi eller private sikkerhetsselskaper. De færreste har menneskerettighetsopplæring. Hvis de som vokter norske interesser begår menneskerettighetsbrudd, kan norske selskaper bli medansvarlig.

Risiko for å undergrave rettigheter; landrettigheter og urfolksrettigheter, er høy og forvaltning for å kartlegge og sikre dem er ikke utviklet nok. Risiko for brudd på ILO-konvensjoner om arbeidsmiljø og barnearbeid må kartlegges i et land med svake reguleringer og arbeidstilsyn.

Noen næringslivsprosjekter kan møte motstand fra lokalbefolkningen, men anakronistiske lover fra kolonitiden gir myndighetene omfattende mulighet til å anholde folk for ytringene deres eller bare fordi de har forsamlet seg. Det er svakere institusjoner for å sikre miljø og arbeidsbeskyttelse enn vi er vant til.

For å kunne opptre ansvarlig, må næringslivet være klar over de risikoer som egen virksomhet kan innebære i Myanmar, og ha planer for å kommunisere og håndtere dem. OECDs retningslinjer knesetter prinsipper og klargjør forventninger til næringsliv når det gjelder hele spekteret: korrupsjon, fri konkurranse, respekt for menneskerettigheter, arbeidstakere og miljø.

De suppleres av FNs retningslinjer for menneskerettigheter og næringsliv, utviklet av professor Ruggie og fremforhandlet av Norge. Norsk næringsliv kan bidra positivt, men kan også klages inn for OECDs Kontaktpunkt om de ikke gjør det.

Næringslivet verken kan eller skal overta myndigheters ansvar for å beskytte mennesker og miljø mot overgrep, men skal heller ikke basere sin økonomiske virksomhet på at håndhevelsen av lokale lover er svakere enn i Norge. Dette gjelder uansett om manglene kommer av inkompetanse eller utilstrekkelige ressurser.

Dersom det hadde vært nok å følge nasjonal lovgivning eller føringer fra lokale myndigheter – som unntak fra miljøkrav mot lyssky betaling – hadde vi ikke trengt internasjonale standarder og OECDs retningslinjer. Retningslinjene bidrar til at de mest ansvarlige selskapene ikke taper i konkurransen med mindre ansvarlige. Som medlem av OECD har Norge også forpliktet seg til å opprette et kontor som mottar klager mot norsk næringsliv – det norske OECDs kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv.

Hvis selskaper går inn i Myanmar med strutsepolitikk, uten gode risikoanalyser og planer for å håndtere risiko for å bli implisert i menneskerettighetsbrudd og miljøskader, kan bedriften få merkostnader til advokater, rettssaker og i verste fall straffes i Norge for korrupsjon, selv om den er utført av en anonym ansatt i utlandet.

I stedet for mulighetenes land, kan Myanmar påføre bedriften økonomisk tap fordi konsesjoner utsettes, det blir vanskelig å rekruttere og holde på den beste arbeidskraften, risiko for omdømmetap.

Selv med de beste planer kan feil skje. Men – hvis bedriften opptrer rettighetsbasert og ansvarlig, og i er stand til å tolke og håndtere risiko i nytt og ulendt terreng, kan gevinsten være forretningsfortrinn. Hvis man kan vise hvordan man hadde tenkt og har ansvarlige planer for å håndtere risiko, kan norsk næringsliv tjene penger, og også håpe å bidra til demokrati og utvikling i Myanmar.